(no subject)
Okei, jeg begynner med novelle. her er noen noen viktige sjangertrekk:
En spesiell hendelse eller situasjon
Få personer
Kort tidsrom
Handlingen følger gjerne en spenningskurve.
Løsningen er ofte overraskende og kort.
Det er fortellermåten som gjør at teksten blir kort.
Sammendrag, utelatelser og lite sceniske beskrivelser
Bruker ofte antydninger heller enn klartekst.
Jeg starter med innledningen:
DE HEMMELIGE SKRIFTER OM DEN LILLA SKILPADDE
Jeg går ut av huset der jeg bor, og har tenkt meg mot skolen. Mitt navn er forresten Emil, Emil den stabile, den possitive, den snille. Rettningen går ned langs hovedveien i nabolaget, været er fint i dag og plantebarna løper lykklige omkring, noe som provoserer meg. Jeg kunne meget vel tenke meg til å klippe dem ned med en svær saks. Jævla mutanter som tror de bare kan komme her og spre radioaktivitet som om ingen forvoldes skade av det. Kan de ikke bare pelle seg tilbake til atomtåka i sør-øst. Men ops! jeg kan da ikke tenke sånn, jeg er da ingen rasist! Mitt navn er Patrik, Patrik den labile, patrik den egoistiske, patrik den blodtørstige! En ondartet byll tar til å vokse ut fra venstre side av halsen min.
Nederst i gata står mr.rabinowitz godt i gang med å male sitt hus med havregrøt og kjøttdeig som trekkes inn i veggen på grådig vis, for det er et levende, pulserende hus, et hus av kjøtt og blod.
Et av plantebarna kommer for nære og fanges inn mot veggen av en hemmlig tantakkel, der han fortæres og fordøyes på samme tid, jeg kan så vidt høre ham hyle i panikk inne fra veggen, men det tar slutt etter fire sekunder. Jeg smiler, og kreftbyllen min - den er blitt stor som en tennisball nå - får orgasme.
Når jeg nermer meg skolen er det full krig, halve bygget er ellerede maltraktert og vennegjengen min er godt i gang med å lynsje en elev fra B-klassen, det vil si; Mikke lynsjer en elev fra b-klassen, han har alltid likt å gjøre den typen ting. Vincent henger over en benk og skyter kontrolerte skuddsalver mot de allierte A-og C-klasse elevene med sin relativt nye 5.87 cal automatrifle, mens Belinda/Maia; den tohodede siamesiske tvillingen håndterer mitraljøsen med 600 skudd per minutt. Frk.Åse og lærer torkildsen ser begge vettskremte ut i det de på hysterisk vis forsøker å rømme skolen, og torkildsen roper at "dette er det reneste anarki!" den idioten. "Ikke anarki, men pøbelvelde din arrogante dritsekk!" roper jeg, men rekker knapt å fullføre settningen før Frk.åse og lærer torkildsen får kroppene sine revet opp og spredt ut over store deler av skolgården i det de presterer å løpe rett inn i mitraljøsens massive kuleregn. Alle ler. I horisonten kan jeg skimte soltserke glimt og soppformede skyer som stiger opp fra bakken. Det ringer inn, og alle sukker, legger fra seg sine våpen og trekker inn mot det overtennte skolebygget. "Emil!" roper
den fotballstore byllen. "emil du må våkne!" virklighetsoppfattningen blir difus "du blir forsinka til skolen emil!"
Her starter vel spenningsutvikklingen:
"nå får du se til å stå opp emil, denne tendensen du har til å forsove deg fra skolen begynner å irritere meg!" jada mor. grrrmff... Jeg hater skolen. Finnes det egentlig noen som IKKE hater skolen? Å hate skolen er vel strengt tatt en klisje, men jeg tror få er så beviste på det som jeg. jeg hater skolen, hater livet mitt, hater tilværelsen jeg er født inn i og menneskene jeg omgir meg med. Jeg føler ingen glede, og heller ingen sorg, jeg bare lever. Jeg pakker ned bøkene mine, automat pistolen, granaten og flere esker med ammunisjon. På kjøkkenet venter mamma med corflakes "det kan ikke fortsette på denne måten" sier hun "du er nødt til å bedre deg på skolen så du kan få deg en god utdannelse og en velbetalt jobb. Også du som er så SMART! allt annet vil være bortkastet" Jeg sender henne et drepende blikk til svar, slenger på meg sekken og begynner å slentre mot skolen, gjennom det samme bedritene nabolaget, inn på skolen og inn i klasserommet, hvor alle sitter klare ved pulten, og jeg møtes av hånlige blikk.
"Vår venn Emil er visst forsein i dag igjen" Frk.Åse er sarkastisk i tonen "Du vil kaskje fortelle oss hvorfor?" Jeg svarer ikke, går stum bort og setter meg ved pulten bakerst i klasserommet" I såfall kan vi vel sattse på en lykkelig fremtid som småkriminell boms for vår venn Emil.." Alle ler. de skulle bare visst hva som venter dem. Jeg smiler. Frk-Åse fortsetter: "I dag får vi besøk av en politimann ved navn John, han skal fortelle om yrket sitt, nødvendigheten av av en politietat, og hvordan også dere kan bli en del av landets respektable politistyrke." jippi... 10 minutter senere kommer en velbyggd, uniformert fyr inn i klasserommet. "Heisann, mitt navn er John" sier han med et kvalmende påtatt smil. Så begynner han å snakke om politiet, politiets rolle i samfunnet, og generellt hvor kult det er med politi. til slutt klarer jeg ikke mer; Vincent, Mikke og Belinda/Maia stormer inn, himmelen blir grønn, en atombombe eksploderer i skolegården, jeg trekker maskinpistolen, vi skyter villt rundt oss. Alle ler. Alle dør.
"så grovt sett kan man si at min hovedoppgave er å bekjempe kriminalitet og besørge at folk ellers oppfører seg som lovlydige, pliktoppfyllende borgere" sier John. "fikk du med deg det emil?" sier Frk.Åse. Hånlige blikk. allt var dagdrømmeri.. faen!
Vendepunktet
Jeg HAR en granat i sekken, jeg HAR virkelig det! Høyrehånda glir ned i sekken, venstrehånda løfter. Jeg går mot døra, høyrehånd trekker ut splinten. "og hvor har så du tenkt deg emil?" om 7 sekunder dør du. "Patrik... og jeg har tenkt meg ut og bort her fra" Jeg slipper splinten løs. "Du John... ta i mot!" John skjønner ikke hva som flyr gjennom luften før han holder det i hånda. Han blir instinktivt lammet av sjokk; jeg har allt lukket døren bak meg. Smellet kommer nesten umiddelbart etterpå, jeg kan høre paniske skrik fra klasserommet "herregud han drepte politimannen og Frk.Åse!" "hva er det jeg har i ansiktet!? få det bort, få det bort!" "veggen er full av hjernemasse!"
"hahaha se som Thea spyr!" "hei folkens, nå får vi kanskje resten av dagen fri!"
Løsningen.
Jeg for min del går rolig ned til nermeste trafikerte vei og venter på haik, haik til hvor som helst bort fra dette stedet, denne tilværelsen. Aldri mer skal livet mitt brukes til kjedsomhet, karrierejag og borgerlig apati.
Min tid som menneske begynner nå. Når begynner din?
Konklusjonen blir vel at når jeg prøver å ha det morsomt med å skrive en novelle heller en for å oppnå karakterer, ender jeg opp med en sjangermessig kalkun. oje!
neste uke: Eventyrsjangeren!









